Når én i forholdet vegrer seg for terapi

Oppdatert: 12. juni

Parforhold kan være en kilde til både glede, vekst og nærhet – og samtidig et sted der gamle sår

og mønstre blir tydelige. Når det blir vanskelig, er det ofte én som ønsker å oppsøke hjelp – og

én som trekker seg unna. Mange tolker dette som ulik motivasjon eller manglende kjærlighet,

men det handler ofte om noe langt mer sårbart: frykt, skam og erfaringer med å stå alene.

Her er noen av de vanligste grunnene til at én part vegrer seg for terapi – og hvorfor det er viktig

å møte det med forståelse, ikke press.

Lært uavhengighet – “jeg burde klare det selv”

For noen vekker det skam å ikke ha løsningen. De har lært at det å be om hjelp betyr at man ikke

strekker til – eller at man er svak. Denne læren kan være dypt forankret, og gjøre det

utfordrende å åpne seg for samtaler om relasjonen, særlig foran en tredjepart.

Mange som vegrer seg for terapi, bærer på en indre uro for å bli gjort til problemet. At det blir

en arena der man skal kritiseres, rettes på eller føle seg liten. Hvis tidligere erfaringer har lært én

å forvente kritikk, kan terapi oppleves som risikabelt – og skape motstand før samtalen i det

hele tatt har begynt.

Noen har lett for å sette ord på følelser, andre har et mer handlings- eller løsningsorientert

uttrykk. For den som ikke har lært å snakke om det indre livet, kan terapi virke fremmed,

langsomt – til og med truende. Det betyr ikke at det ikke er et ønske om nærhet – bare at veien

dit må gå gjennom et språk som føles trygt.

Mange ser på parterapi som noe man tyr til når alt er i ferd med å rakne. Å foreslå det kan

dermed vekke frykt: “Er det virkelig så ille?” eller “Er dette begynnelsen på slutten?” I realiteten

er terapi ofte et rom for å ta vare på forholdet – i tide – før avstanden blir for stor.

Å bli sittende i et rom hvor blikket vendes innover, kan vekke ubehag. Det å ikke vite hva som

blir tatt opp, hva man blir konfrontert med, eller hvilke følelser som kommer, kan gi en følelse

av å miste kontrollen. For noen er det mer tryggere å holde avstand enn å ta risikoen på å bli

sårbar.

Hvis du ønsker at dere skal gå i terapi, og opplever at partneren trekker seg unna, kan det være

nyttig å:

Utforske hva motstanden handler om, uten å presse eller tolke det som manglende kjærlighet
Presentere terapi som en mulighet til å forstå hverandre bedre – ikke som en “reparasjon”
Starte med én samtale og kjenne etter hvordan det oppleves, før dere bestemmer dere for mer
Velge en terapeut som møter dere begge med varme, trygghet og balanse

Mange som først har vegret seg, sier etterpå: “Det var ikke som jeg trodde. Jeg skulle ønske vi

hadde gjort det før.”